Samiske kulturminner 1920-1951. Forslag til differensiert verdisetting

Abstract

Samiske kulturminner eldre enn 100 år er automatisk fredet etter kulturminneloven, og et økende antall samiske kulturminner fra 1900-tallet vil oppnå status som automatisk fredet. Dette vil bli særlig merkbart etter 2045, når gjenreisningsbebyggelsen etter 2. verdenskrig blir automatisk fredet. Antallet automatisk fredete objekter kan da bli så omfattende at det er til hinder for en ønsket samfunnsutvikling i de samiske samfunnene. En mulig modell er å sette en fast fredningsgrense ved 1920 og gi mulighet til, etter en faglig vurdering, å erklære et utvalg av samiske kulturminner fra perioden 1920-1951 for automatisk fredet. Med utgangspunkt i intervjuer med regionale kulturminnemyndigheter, eksisterende veiledningsmateriell og andre relevante dokumenter, ønsker denne rapporten å bidra til videre drøftinger og beslutninger angående en differensiert verdisetting av samiske kulturminner fra perioden 1920-1951. Vi peker på at de fleste kulturminner har spor etter variert bruk og at alle kulturminner gjennomgår endringsprosesser. En større toleranse for endringsprosesser vil både kunne gi mulighet for fortsatt bruk og gjenbruk samt aksept for at enkelte objekter brytes ned og omskapes til arkeologiske kulturminner. Innføring av en fast grense og en differensiert verdisetting vil i større grad samsvare med retningslinjer og anbefalinger som utrykkes i internasjonale konvensjoner om urfolks rettigheter og som Norge har ratifisert. På nasjonalt nivå vil en endring til fast fredningsgrense og differensiert verdisetting for perioden 1920-1951 følge opp planveilederen som Sametinget har utarbeidet for sikring av naturgrunnlaget for samisk kultur, næringsutøvelse og samfunnsliv ved planlegging etter plan- og bygningsloven.