DYRSKUPLASSEN, SELJORD. Georadarundersøkelser på gnr/bnr 41/1/2, 41/2/3, 4/53 m.fl.

Abstract

I forbindelse med varsel om oppstart av arbeid med detaljreguleringsplan for Dyrskuplassen i Seljord, Telemark og Vestfold fylke, har det regionale kulturminnevernet i Vestfold og Telemark fylkeskommune varslet at det må gjennomføres en arkeologisk registrering i planområdet. Planområdet måler totalt 20 hektar (200 mål) og det var tidlig klart at det ikke ville være mulig å undersøke hele det aktuelle arealet innenfor de nevnte økonomiske rammene. Undersøkelsen ble gjennomført 17. og 18. august, og det ble undersøkt totalt 11,5 hektar fordelt på 8 delområder. Det ble kjørt både innenfor det inngjerdete Dyrsku’n-området og tilstøtende arealer i nord og nordvest. Undersøkelsen på Dyrskuplassen ble utført med et radarsystem av typen MALÅ MIRA (MALÅ Imaging Radar Array), et integrert 16-kanals radarsystem med senterfrekvens på 400MHz. Resultatene viste at den naturlige undergrunnen i området, som i sin helhet består av fluviale masser, er svært dominerende i georadardataene og gir et svært utfordrende utgangspunkt for påvisning av arkeologiske strukturer i bakken. Det har likevel vært mulig å registrere minst én overpløyet gravhaug, samt groper som tolkes som sikre eller sannsynlige arkeologiske anlegg, I tillegg er det påvist flere mulige groper/gropliknende strukturer og mulige stolpehull som kan være av arkeologisk interesse, men som trenger verifisering ved hjelp av konvensjonelle metoder. Det er imidlertid stor sannsynlighet for at det befinner seg ytterligere kulturminner i området, som på grunn av manglende kontrast til den heterogene undergrunnen ikke har latt seg påvise i georadardataene. Det er tidligere registrert og utgravd bosetningsspor fra bronsealder og jernalder innenfor planområdet, blant annet bestående av kokegroper, langhus og dyrkingslag. Disse lå i ulike nivåer, adskilt av flomlag, hvilket gjør situasjonen ytterligere komplisert for registrering med geofysiske metoder. Funnene fra georadarundersøkelsen kan dermed være et utgangspunkt for videre kartlegging av den arkeologiske situasjonen i området, men det vil være nødvendig å kombinere disse med konvensjonelle arkeologiske registreringsmetoder