Fra vernesone til risikosone. Studier i middelalderbyene Bergen og Tønsbergs randsoner

Abstract

Rundt år 1000 skjedde det nærmest en kulturell revolusjon i det området som vi tradisjonelt kjenner som Norge: i store deler av området foregikk det et skifte av religion og en sentralisering av makt og bosetning, som blant annet resulterte i kongerike og byer. Sentralt i dette bildet står de få av våre større byer som oppsto cirka på den tid. Siden størsteparten av Norges befolkning i dag bor i byer, er de eldste byene også sentrale i historien om dagens dominerende bosetningsform, og som kilde til denne.

Dette prosjektet har bakgrunn i en bekymring for hvordan denne kilden er ivaretatt i dagens Norge. Rundt ca. 1970 ble det definert mer eller mindre velbegrunnede grenser for automatisk fredete områder i middelalderbyene. Dette området, heretter kalt vernesoner, besto i hovedsak av områder hvor det var påvist tydelige kulturlag fra middelalder.

Bekymringen gjelder først og fremst områdene utenfor vernegrensen. Disse områdene hører med til våre mest truede områder, som allerede er sterkt nedbygd og eventuelle kulturspor er i ekstrem grad desimerte. Disse områdene har falt utenfor det byråkratiske system fordi vernegrensen samtidig har vært en grense for ulike forvaltningsinstitusjoner.

Gjennom dette prosjektet ønsket vi å diskutere fram et annet grunnlag for forvaltning av middelalderbyene, som tar mer hensyn til den middelalderske virkelighet, både som kilde til historien og som opplevelsesaspekt i forhold til dagens bybilde.

Dette prosjektet har søkt å legge grunnlag for at restene fra middelalderbyen skal få et bedre og mer representativt fysisk vern, men også slik at planleggingen av den moderne by kan ta bedre hensyn til middelalderbyens strukturer og topografi.