100-årsgrensen for automatisk fredete samiske kulturminner: Casestudier og mulige modeller

Abstract

Denne rapporten drøfter kommende utfordringer lokal kulturminneforvaltning står overfor i forbindelse med en videreføring av kulturminnelovens flytende 100-årsgrense for automatisk fredning av samiske kulturminner. Antallet automatisk fredete samiske kulturminner vil fortsette å øke for hvert år. Økningen vil bli særlig sterk etter 2045 når kulturminner fra tiden etter 2. verdenskrig blir automatisk fredet. Mange steder vil de fredete sporene etter tidligere tiders landskapsbruk legge sterke føringer på dagens arealbruk, og dette vil kunne medføre store utfordringer i håndhevelse av kulturminneloven. Prosjektet knytter an til og er en utdyping av FoU-prosjektet 100-årsgrensen for automatisk fredete samiske kulturminner: Status og scenarioer. (Holm-Olsen et.al. 2010), der det ble lagt vekt på erfaringer og praksis innenfor regional samisk kulturminneforvaltning.

Med utgangspunkt i tre case-kommuner har vi nå undersøkt hvordan en videreføring av dagens lovverk vil arte seg for lokal kulturminneforvaltning, i kommuner som har en samisk bosettingshistorie og som kan forvente et stadig økende antall automatisk fredete kulturminner innen sine arealer. Det er foreslått og drøftet tre mulige framtidige modeller for fredning og vern av samiske kulturminner. Modellene som drøftes er: videreføring av dagens lovverk med automatisk fredning av samiske kulturminner eldre enn 100 år, innføring av en fast fredningsgrense satt til 1951, og en fast fredningsgrense satt til 1920 med mulighet til å erklære samiske kulturminner fra perioden 1921-1951 som automatisk fredet.

De tre case-kommunene som ble utvalgt for prosjektet er Deanu gielda/Tana kommune i Finnmark og Gáivuona suohkan/Kåfjord kommune og Skániid suohkan/Skånland kommune i Troms og vi har gjennomført intervjuer med politikere og administrasjon. I disse kommunene var det stor enighet om at man bør innføre en fast grense for automatisk fredning av samiske kulturminner. De mente videre at 1920 var et bedre tidspunkt enn 1951 for en fast fredningsgrense. For tidsrommet 1920-1951 kunne det gis mulighet for å erklære enkelte kulturminner automatisk fredet. Man ønsket også nasjonale retningslinjer både for utvalgskriterier og for vurdering av kulturminner som skulle omfattes av en eventuell slik ordning.